Kronikk: Er utenlandske etterretningstjenester amatører?
Alle stater har hemmeligheter. Også Norge. Våre handler om verdier vi ønsker å beskytte. Som vår politiske handlefrihet, økonomiske stabilitet, landets forsvar og evnen til innovasjon. Vi er avhengig av disse funksjonene for at samfunnet og demokratiet skal fungere. Samtidig vet vi at noen vil stjele, utnytte eller ødelegge verdiene våre.
Denne kronikken er skrevet av Erik Nyblom, fagdirektør i Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 7. januar 2021.
Alle stater trenger informasjon for å ivareta egne interesser. Dette kan være informasjon om andre lands politiske intensjoner, økonomiske forhold, militære kapasiteter og energi- og naturressurser. Informasjon knyttet til forskning og utvikling kan gi både økonomiske og militære fortrinn. Noen land tråler hele verden etter slik informasjon.
Etterretningstjenestene bidrar til å skaffe informasjon som ikke er åpent tilgjengelig. Mange etterretningstjenester utfører påvirkningsoperasjoner, industrispionasje og flyktningespionasje. Noen likviderer meningsmotstandere. Grenseflatene mellom innenlands- og utenlandsetterretning kan være utydelige. I mange land vil kontroll på egen befolkning gå hånd i hånd med en aggressiv utenlandsetterretning.
Norske interesser er i høyeste grad utsatt for andre staters etterretningsaktiviteter. Dette beskrives tydelig i de årlige trusselvurderingene fra Politiets sikkerhetstjeneste. I en fersk rapport har PST sett på etterretningstrusselen mot oljesektoren. Her skriver de noe som også NSM er godt kjent med, nemlig at det er en kjerneoppgave for andre lands etterretningstjenester å rekruttere og føre kilder.
De beste kildene er personer som har tilgang til verdiene fra innsiden av virksomheten.
De beste kildene er personer som har tilgang til verdiene fra innsiden av virksomheten. Om innsideren arbeider for fremmed etterretning eller er motivert av lojalitetsforhold, ønske om økonomisk vinning eller andre personlige forhold, kan variere. Skaden en innsider kan påføre verdiene våre er store og spesielt store om de kombineres med avanserte cyberangrep. Dette vet vi, og i likhet med alle andre stater, har vi mekanismer som gjør det vanskeligere for andre land å rekruttere innsidere. Dette gjør vi blant annet gjennom et helhetlig system for sikkerhetsklarering, autorisasjon og ulike former for bevisstgjøring og oppfølging av de som har tilgang til verdiene våre.
Det kan være vanskelig å akseptere at noen ikke kan bli sikkerhetsklarert. Det oppleves inngripende når staten sier at du ikke kan få ta del i våre felles hemmeligheter. Det virker urettferdig når årsaken ikke er at du er kriminell, men rett og slett at du har sårbarheter som andre kan utnytte. Det er lett å tenke at jeg uansett ikke vil komme i en slik situasjon.
De aller fleste sårbarheter kan håndteres gjennom tilpassede tiltak på arbeidsplassen. Færre enn 1,5 prosent av alle som årlig søkes sikkerhetsklarert har imidlertid sårbarheter som ikke lar seg håndtere på denne måten. Skulle disse få tilgang til hemmelighetene våre er risikoen for stor sett i forhold til den skaden landet kan påføres. Det er nettopp denne risikovurderingen en sikkerhetsklarering handler om.
De færreste av oss har ønske om å skade norske interesser. Mange tror at andre staters etterretningstjenester ikke er interessert i akkurat dem, og at de uansett ikke vil kunne utnytte sårbarhetene. Begge antakelser kan være feil.
Hvorfor tror mange at etterretningstjenestene ikke bruker profesjonelle folk til det som er en kjerneoppgave? Selvsagt er de profesjonelle. De er like profesjonelle som økonomene i en bank, advokaten som vinner rettsaken for deg eller kirurgen som opererer. Deres profesjon er å finne personer som kan bli en kilde, analysere hva som motiverer denne personen, finne sårbarheter og planlegge hvordan tilnærming, rekruttering og kildeføring skal skje. Deres profesjon er å etablere tillit, forsterke og utnytte menneskelige sårbarheter, manipulere virkelighetsforståelsen og bruke press hvis nødvendig. Det er ikke én enkelt person som gjør alt dette. Rekruttering av en innsider omfatter innsats fra et stort team av profesjonelle etterretningsfolk som alle er spesialister på sine områder.
Gjennom forebyggende tiltak gjør vi det vanskeligere for dem. I noen tilfeller er risikoen for at de skal lykkes så stor at det er nødvendig å si nei til en sikkerhetsklarering. På denne måten beskytter vi verdiene våre, samtidig som vi unngår å sette folk i en situasjon som kan vise seg umulig å håndtere.