Sikkerhetsloven legger opp til en ansvarsfordeling mellom departementer, virksomheter og sikkerhetsmyndigheten i arbeidet med å avdekke og håndtere investeringer og oppkjøp som kan utgjøre sikkerhetstruende virksomhet. For at varslingspliktene kan virke som forutsatt, er det viktig at departementene jobber godt med det forebyggende sikkerhetsarbeidet.  

Sikkerhetsloven har flere generelle bestemmelser som kan benyttes for å avdekke og håndtere sikkerhetstruende investeringer og oppkjøp fra utlandet.

For å få et godt bilde av rekkevidden av disse bestemmelsene, må man ha kjennskap til lovens formål og hvem loven gjelder for. Formålet med sikkerhetsloven er å beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser og forebygge, avdekke og motvirke sikkerhetstruende virksomhet mot disse interessene. Begrepet nasjonale sikkerhetsinteresser omfatter både statssikkerhet og deler av samfunnssikkerheten, jf. sikkerhetsloven § 1-5 nr. 1. 

De nasjonale sikkerhetsinteressene er understøttet av grunnleggende nasjonale funksjoner. Grunnleggende nasjonale funksjoner er tjenester, produksjon og andre former for virksomhet som er av en slik betydning at helt eller delvis bortfall av funksjonen vil få konsekvenser for statens evne til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser, jf. § 1-5 nr. 2.

Sikkerhetsloven gjelder for alle offentlige organer, og private virksomheter som behandler sikkerhetsgradert informasjon eller som har en avgjørende betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, samt leverandører i sikkerhetsgraderte anskaffelser. Nasjonale sikkerhetsinteresser og grunnleggende nasjonale funksjoner har derfor betydning for sikkerhetslovens virkeområde og hvilke virksomheter den skal gjelde for. Den enkelte virksomhet har ansvar for forebyggende sikkerhet i egen virksomhet, jf. sikkerhetsloven § 4-1.