Høreapparater i graderte møter

I Norge i dag benytter man stort sett digitale høreapparater, i følge Hear-IT. Disse kommer utelukkende med en eller annen form for trådløs kommunikasjon som muliggjør enten direkte kommunikasjon med en smarttelefon, via Bluetooth, eller indirekte via en streamer*. Dersom man benytter seg av høreapparater på begge ørene har enkelte modeller en trådløs øre-til-øre kommunikasjon som vil gi en økning i kvalitet, bedre taleforståelse og retningsopplevelse. I tillegg vil en audiograf ha mulighet til å koble seg til høreapparatene med en egen konfigurator.

Figur 1 Trådløse linker

Fra Figur 1 har vi i alt fem trådløse grensesnitt. Det er ingen felles enighet blant produsentene om hvilken trådløsteknologi som skal benyttes i de enkelte linkene, men generelt brukes Bluetooth-teknologien i linkene C, D og E, mens A- og B-linken i all hovedsak er en proprietær eller nærfeltslink. Bluetooth brukes også i et tilfelle for link B. Følgende avsnitt vil presentere Bluetooth-teknologien deretter vil det bli en kort gjennomgang av de proprietære teknologiene og nærfeltskommunikasjon.

Det er først og fremst i paringsfasen mellom høreapparatene og mobiltelefon/streamer at en avlytter kan få tak i nøkkelrelatert informasjon som kan utnyttes. Avhengig av hvilken nøkkelutvekslingsstrategi høreapparatprodusentene har valgt vil brukeren nå bli involvert i større eller mindre grad for å verifisere at utvekslingen har gått riktig. Tabell 1 viser en oversikt over de fire forskjellige strategiene i Bluetooth LE 4.2-standarden. Det er verdt å merke seg at:

• periferiutstyr som headset, hands-free og høreapparater generelt ikke har display eller tastatur og derfor vil bruke «Just Works»-prosedyren i autentiseringsfasen.
• på grunn av bakoverkompatibilitet vil eldre Bluetooth-produkter kunne tvinge nyere enheter til å bruke svakere sikkerhetsimplementasjoner**.

I tillegg til Bluetooth-teknologien er det flere produsenter som benytter seg av egne proprietære protokoller. Det er både fordeler og ulemper med dette. Fordelene er at produsentene selv kan tilpasse protokollene for å redusere lydforsinkelsen og minimere strømforbruk, bakdelen er at det som tidligere nevnt går på bekostning av sikkerhet. Kryptografiske prosesser vil i alle tilfeller føre til større forsinkelse og høyere strømforbruk. Det er derfor grunn til å tro at protokollene som produsentene har implementert ikke er godt nok sikret. Se Tabell 2 for en oversikt over de forskjellige produsentenes valg av bruksområde og frekvens.

NSM erfarer at av de seks største produsentene så er det fire som benytter seg av Near Field Magnetic Induction, NFMI, som en overføringsteknologi fra streameren og mellom høreapparatene. I motsetning til Bluetooth og de proprietære kommunikasjonsteknologiene, som har en rekkevidde på noen 10-talls meter, har NFMI en rekkevidde på noen 10-talls centimeter. Markedsføringen av denne teknologien trekker blant annet frem at, fordi det magnetiske nærfeltet avtar hurtigere enn f.eks. Bluetooth og de proprietære kommunikasjonsteknologiene, så vil en avlytter måtte stå i nær tilknytning (<2m) til kilden, noe som vil drastisk øke faren for å bli oppdaget. Andre bruksområder for NFMI er å sammenkoble kroppsbårne audioenheter for militært personell.

*) Streamer er en elektronisk enhet som kan koble seg trådløst til høreapparatet (proprietær link) og også fungere som fjernkontroll og som relé mellom høreapparatet og en annen enhet (f.eks. mobiltelefon med blåtann). Streameren kan også ha egen mikrofon.

**) Det er kun enkelte høreapparatprodusenter som har publisert at de bruker Bluetooth 4.2. Av sikkerhetsmessige hensyn må man derfor anta at de andre bruker eldre implementasjoner (Bluetooth LE 4.0 og 4.1).