Store deler av samfunnets beredskap er i dag basert på vår nasjonale digitale infrastruktur.

Digitale løsninger som er sentrale i beredskap og krisehåndtering, bør kunne tåle flere samtidige hendelser. De bør være mer robuste og tilgjengelige enn vanlige kommersielle løsninger, da de skal fungere i situasjoner hvor mye annet er utilgjengelig. Det bør etableres fysisk og logisk redundans i underliggende infrastruktur, i datasentrene og i den enkelte digitale løsning for å sikre en høy grad av tillit til leveransene. I planlegging av beredskapen bør det derfor legges vekt på hvor de digitale løsningene leveres fra, altså fra hvilke datasentre, slik at alternative produksjonskapasiteter er etablerte og tilgjengelige. Mangelfulle alternative løsninger for infrastrukturområdet kan føre til større konsekvenser for samfunnet ved nedetid.

Militær- og sivil sektor vil i økende grad benytte felles digital infrastruktur og tjenester vil kjøpes fra de samme kommersielle aktørene. Dette gjør at militær og sivil sektor deler de digitale sårbarhetene, noe som øker totalforsvarets behov for alternativer i form av infrastruktur og tjenester. Hvis Forsvaret i større grad baserer seg på sivil infrastruktur, må denne vurderes og sikres i henhold til Forsvarets behov i hele krisespennet. I tillegg kommer betraktninger rundt folkeretten som ikke utdypes nærmere her.